Jeg sitter nå på hotellrommet og finner selskap i mine kjære kontakter på MSN. Jeg ser på meg selv som en kar som har alt, men likevel kan jeg ikke annet enn savne gitaren min som står igjen hjemme. Det har egentlig blitt en tradisjon for meg, sitte på kvelden, ta gitaren, spille litt av hvert og finne frem til noen enkle ord. Jeg finner det veldig beroligende å bare sitte der for meg selv å spille.
Men min gitar ble hjemmeværende. Helt ærlig tenkte jeg ikke over det å ta den med meg heller. Men jeg får ta fatt i det jeg har. Musikk på Mac'en er en trøst, men det er ikke uten en penn og et stykke papir. Jeg har ikke kommet langt, men det er litt.. Utover kvelden vil det vel bli litt mer tenker jeg.
-
I have been through this mess so many times before,
why should this time matter so much more?
It's simple in the eyes of a stranger passing by,
one heart, one soul, the sound of a world darkening
I have seen the light, and felt the flames,
I have been touched by and angel
and scratched by a demon
In the end, the conclusion is clear,
I have fallen, but I have faced my fear
-
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar